Da mamma fikk kreft
Det hele startet i 2015 da mamma begynte å kjenne flimring og lysglimt i høyre øye. Hun hadde vært plaget med det en stund og etter en synstest ble hun henvist til øyenlege for sjekk. Her ble det funnet en tumor i øyet. Etter videre utreding ble hun diagnostisert med uevalt malingt melanom.
Mamma ble nøye informert om tilstanden, prognose og behandlingsalternativ. Det måtte opereres, men strålebehandling på øyet måtte til i forkant for å forsøke å krympe svulsten helt vekk. Det ble det festet en strålekilde på utsiden av øyet, nøyaktig der svulsten var, og ståling ble gitt over flere dager, med god effekt.
Operasjon var vellykket, og det var ingen tegn på spedning. Mamma ble utskrevet, men måtte belage seg på jevnlige kontroller i årene fremover. Påfølgende kontroller så bra ut og det var ingen tegn til ny vekst eller spredning av tumor. Likevel var mamma stadig bekymret for spredning.
Årene gikk og hun ble mormor til Ariel, en nydelig liten jente, i 2018. Dette hadde hun gledet seg til lenge, og ble utrolig glad og overlykkelig da jeg fortalte at jeg var gravid. Mamma og Ariel knyttet fort bånd. Vi tilbragte mye tid sammen alle tre. Mamma var der for meg hele tiden og hjalp meg med alt jeg trengte. Dette var mitt første barn, så alt var nytt, uvant og overveldende, men hun var der, hjalp og støttet meg hele veien. Jeg er evig takknemlig for jeg hadde mamma der.
Kontrollen hvor alt endret seg
I desember 2018 hadde mamma et stygt fall på isen og var som følge av det sykemeldt i flere uker. Dette fallet skulle i ettertid muligens vise seg å ha noen konsekvenser for resten av sykdomsforløpet. I februar 2019 skulle hun på en ny rutinekontroll hvor man sjekket øyet samt tok ultralyd av buken. Denne gangen ble det på ultralyd påvist flere leverlesjoner. Det måtte tas CT og MR da det var mistanke om spredning til lever. For å avklare dette ble mamma derfor henvist til kreftavdelingen ved Haukeland Universitetssykehus for å ta en biopsi av leveren.
Etter fallet hennes i desember, hadde legen en teori om at dette kraftige smellet på området hvor svulstene befant seg, hadde «vekket» kreftcellene og fått dem til å begynne å vokse. I slutten mars 2019 fikk mamma endelig utført en nålebiopsi på leveren. Rett før biopsi informerer mamma meg og resten av familien om situasjonen. Det var en tung beskjed for henne å få i februar og hun hadde trengt en stund for seg selv for å kunne ta innover sjokket før hun fortalte videre til oss. Hun var på dette tidspunktet i god allmenntilstand og opplevde ingen symptomer på sin sykdom, men det ble dessverre konstatert levermetastaser etter nålebiopsi.
På sykehuset ble mamma informert om at behandling med immunterapi for melanom på øyet (uvealt melanom) med spredning, ikke har så god effekt, og at dette nå var en alvorlig situasjon. Kirurgi var heller ikke mulig å utføre grunnet multiple levermetastaser. En mulighet var å inkludere mamma i en studie i Gøteborg hvor behandling var isolert lever-perfusjon. Dette er en behandling for levermetastaser av uveale melanom. Dersom hun ikke fikk dette godkjent og dekket, var immunterapi eneste andre alternativ.
Hun fikk heldigvis godkjent og dekket deltakelse som kandidat for studien Scandia ved Sahlgrenska i Gøteborg, og reiste for å utføre operasjon den 22. mai 2019. Mamma fikk reise hjem etter en uke i Gøteborg, men ble videre innlagt på Haukeland for observasjon. Hun ble utskrevet noen dager senere, akkurat i tide til min søsters hjemkomst fra studier i England.
Tiden etter operasjon
Utover våren og sommeren var vi mye på besøk hos mamma og etter hvert som formen ble bedre og bedre, kunne vi gjøre mange kjekke ting sammen med henne. Det virket som om dette skulle gå bra. Mamma fikk til og med reise til England med min søster for å tilbringe tid sammen med henne der før semesterstart.
I september var det ny kontroll og MR viste dessverre tilbakefall av de største svulstene, samt at det hadde kommet flere. I oktober begynte mamma på immunterapi. Første kuren gikk greit, med lite bivirkninger bortsett fra fatigue. I november var hun klar for kur nummer to. Denne gang slet mamma med flere bivirkninger som kvalme og nedsatt matlyst.
I slutten av november ble hun innlagt grunnet feber og kvalme, slapphet og fordi hun ikke fikk i seg nok mat og drikke. Intravenøs veske gjorde at hun fikk væskeansamling i beina og de ble veldig opphovnet. Dette medførte at de måtte slutte å gi intravenøs veske. Mamma forsøkte å spise og drikke så mye som mulig selv, men det var lite hun fikk i seg. Hun ble liggende på sykehus for observasjon. Ettersom min datter var begynt i barnehage var vi i den perioden mye syke, hvilket medførte at vi ikke kunne besøke henne så ofte som vi hadde ønsket. Til tross for dette, hadde vi god kontakt med henne og snakket daglig.
Den 3. desember følte mamma seg litt bedre og fikk lov til å reise hjem igjen. Hun slet dog mye med fatigue og var bekymret for om hun ville tåle tredje kuren. Vi besøkte henne så ofte vi kunne, gikk turer, spiste middag sammen og prøvde å hjelpe til der vi kunne for å avlaste henne. Hun sa bestandig at det gikk bra, for å ikke bekymre meg og insiterte på å dra til behandling på egen hånd, selv om jeg sa jeg kunne følge. Mamma var utrolig sterk, god, snill, hjelpsom og verdens beste mamma og mormor, men hun var ikke flink å snakke om ting ei heller be om hjelp. Hun holdt mye inni seg og ville ikke vise oss hvor dårlig hun egentlig var, og hvilke tanker og bekymringer hun satt med. Jeg ble mer og mer bekymret for henne da jeg så at formen gradvis ble verre, men jeg hadde alltid et håp om at immunterapien skulle ta knekken på kreften og at hun kom til å bli frisk igjen.
I midten av desember ble alt verre. Nye CT bilder viste større spredning i lever samt spredning til lungene. Hun fikk den tunge beskjeden om at hun ikke hadde lang levetid igjen, og ble anbefalt å fortelle dette til familien. Hun forsøkte, på hennes måte, å fortelle dette til oss, men klarte ikke å være tydelig. Hun sa hun ikke visste helt hvordan dette kom til å gå. Jeg antar at hun var i sjokk selv. Hun ville nok spare oss for den verste nyheten en kan få. Hun ba sykehuspersonalet om å ikke fortelle noe til oss enda. Hun ville hjem til jul, ha den siste tiden hjemme sammen med oss, selv om dette ikke var anbefalt. Hun var viljesterk og sta, og fikk dratt hjem. Men, hun klarte ikke å være hjemme lenge. Hun falt på gulvet og klarte ikke å reise seg igjen. Ambulanse ble ringt og nok en gang ble mamma innlagt. Nye blodprøver viste økende leversvikt, noe som forverret allmenntilstanden hennes ytterligere. I tillegg hadde hun mistet mye vekt de siste ukene og det var nå tydelig for oss at sykdommen hadde tatt over.
Lille julaften var mamma utslitt, klarte ikke å forflytte seg selv og trengte mye hjelp. Stigning i leverprøver viste at leveren holdt på å svikte helt. Likevel fortalte hun ingenting til oss om alvorlighetsgraden av hennes nåværende tilstand. På julaften besøkte vi henne på sykehuset og hadde med gaver og pynt. Hun hadde fått ett lite tv på rommet hvor juleprogrammene gikk i bakgrunnen, mens vi snakket og viste henne bilder. Hun lå for det meste og hørte på oss. Stemmen hennes var hes, og det var tydelig anstrengende for henne å snakke. Hun hadde ingen krefter lenger. Senere dro jeg og min datter til svigerfamilien min for å feire jul. Men det skulle bli en veldig annerledes julefeiring. Jeg tenkte kun på mamma og var fryktelig lei meg og bekymret. Jeg holdt håpet oppe, selv om jeg nå hadde innsett at dette var en meget alvorlig situasjon. Jeg hadde aldri sett for meg at mamma kunne gå bort, før nå.
Mammas siste dag; andre juledag
Min søster og jeg besøkte mamma. Vi kunne nå tydelig se at hun hadde blitt mye verre. Hun kunne ikke lengre snakke, men vi fikk kontakt med henne og hun fikk med seg det vi sa. Hun hadde endelig gitt helsepersonell lov til å informere oss om sitasjonen, og det gjorde de. Det kom som et kjempesjokk for oss alle. Det var mye å ta innover seg og med ett var det lille håpet vi hadde klamret oss fast til så lenge, helt borte. Ingen visste på dette tidspunkt at dette skulle bli mammas siste dag.
Vi holdt mamma i hånden hele den dagen og satt ved hennes side. Vi mimret og benyttet anledningen til å fortelle om alt vi hadde på hjertet. Hun holdt oss i hånden, men mistet ofte taket. Vi fikk et siste smil, så lukket hun øynene. Jeg kjente at hånden hennes var kald og pusten ble svakere, så tok hun sitt siste åndedrag og sovnet fredelig inn.
Vi var knust, sjokket og i dyp sorg. Vi hadde mistet verdens beste mamma og mormor. Vi hadde mistet den personen som elsket oss mest i hele verden, personen som alltid hadde stilt opp for oss og som bestandig var der. Sorgen var tung og dyp, og sorgen er der enda, men vi har bare lært å leve med den.
Jeg skriver denne historien for å minnes mamma, og for å fortelle hvor viktig det er å være åpen om vanskelige situasjoner man går gjennom i livet. Jeg håper at de som leser dette ser viktigheten med å være åpen om alvorlige sykdommer. Jeg tenker at man kan møte utfordringer bedre sammen og ved å være forberedt på det som kommer.
Mammas Kokebok
Som en siste hyllest til mamma har jeg laget en kokebok. Dette er en samling av hennes oppskrifter. Mamma var så flink til å lage mat og elsket å kokkelere for oss. Jeg har så mange gode minner rundt middagsbordet. På denne måte føler jeg at mamma vil leve videre for alltid gjennom oppskriftene hennes. Denne boken er tilgjengelig for salg, og inntektene går til Melanomforeningen og deres arbeid for å støtte de som er rammet av melanom. Takk til trykkeriet Interface Media AS, som har hjulpet meg med gode rabatter som har gjort ferdigstilling av boken mulig. Inntekter av denne skal gå til kreftsaken. Mammas kokebok kan bestilles på nettsiden eller ved å kontakte meg direkte på mariele.lunde@gmail.com.
Mamma, Torill Grøttvedt Lunde døde bare 49 år gammel, hun hadde så mye å leve for. Minnene hennes lever videre i oss og hun er så høyt elsket og dypt savnet.
